Transformasjonsforholdet til en strømtransformator (CT) refererer til forholdet mellom dens nominelle primærstrøm og dens nominelle sekundære strøm; den tjener til å reflektere CT-ens evne til å proporsjonalt konvertere store strømmer til mindre. Vanlige standard sekundærstrømmer er vanligvis 5A eller 1A, mens primærstrømmen er designet basert på de faktiske belastningsforholdene til kraftsystemet -for eksempel 100A, 200A eller enda høyere. Følgelig uttrykkes transformasjonsforholdet typisk i former som 100/5A eller 300/5A, noe som gjør det til en kritisk parameter i valg og bruk av strømtransformatorer.
Transformasjonsforholdet bestemmer ikke bare måleområdet, men påvirker også direkte målingsnøyaktighet og beskyttelsesytelse. Hvis det valgte forholdet er for høyt, kan det føre til unøyaktige målinger under lette-belastningsoperasjoner; omvendt, hvis forholdet er for lavt, kan det resultere i kjernemetning under høye-strømforhold, og dermed kompromittere utgangslineariteten. I ingeniørapplikasjoner er det derfor viktig å etablere et rasjonelt samsvar mellom CTs spesifikasjoner og systemets maksimale belastningsstrøm og normale driftsstrøm, for derved å sikre at transformatoren fungerer innenfor sitt optimale arbeidsområde.
Videre er transformasjonsforholdet til en strømtransformator nært knyttet til dens nøyaktighetsklasse. Innenfor det nominelle lastområdet indikerer en mindre forholdsfeil mer stabil måleytelse fra transformatoren. For strømtransformatorer som brukes til måleformål, kreves det vanligvis en høyere nøyaktighetsklasse for å sikre nøyaktigheten av energimålingen; omvendt legger strømtransformatorer som brukes til beskyttelsesformål større vekt på pålitelige responsevner under feilstrømforhold. I selve design- og utvelgelsesprosessen er altså transformasjonsforholdet ikke bare et enkelt proporsjonalt forhold, men snarere et avgjørende grunnlag for en helhetlig balansering av systemsikkerhet med målenøyaktighet.
